Hva kvinnene skylder Karl Marx

"Ganske visst har Marx aldri beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet som et "isolert" problem. Til tross for det har han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste til kvinnens kamp for fulle rettigheter," skriver den tyske marxisten Clara Zetkin i denne artikkelen, som stod på trykk i tidsskriftet Die Gleichheit den 25. mars 1903.

Den 14. mars er det 20 år siden Karl Marx døde i London. Engels, hvis liv i førti år har vært intimt knyttet til Karl Marx' liv i arbeid og kamp, skrev den gang til en felles venn, kamerat Sorge, i New York:

"Menneskeheten er blitt et hode kortere, og enda det mest betydningsfulle hode den har hatt i våre dager."

Han traff spikeren på hodet med denne vurderingen.

Det kan ikke være vår oppgave innenfor rammene av denne artikkelen å drøfte hva Karl Marx som vitenskapsmann og som revolusjonær kjempende har gitt proletariatet, og hva han har betydd for det. Det ville være å gjenta det som i disse dager har stått i den sosialistiske presse om hans umåtelig rike, dypt vitenskapelige så vel som praktiske livsverk og hans veldige, helstøpte personlighet, som han uten forbehold og uten tvil stilte i proletariatets tjeneste. Til gjengjeld vil vi kort antyde hva den proletariske kvinnebevegelse, ja kvinnebevegelsen overhode, skylder ham.

Ganske visst har Marx aldri beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet som et "isolert" problem. Til tross for det har han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste til kvinnens kamp for fulle rettigheter. Med den materialistiske historieoppfatningen har han riktig nok ikke gitt oss ferdige formler om kvinnespørsmålet, men noe som er bedre: den korrekte, treffsikre metode til å utforske og forstå det. Først den materialistiske historieoppfatningen har gjort det mulig for oss å forstå kvinnespørsmålet i sammenheng med den generelle historiske utvikling og i lyset av de generelle sosiale sammenhenger i deres historiske betingethet og berettigelse. Den har gjort det mulig å erkjenne deres bevegende og bærende krefter, det mål som alt dette tilstreber, og de betingelser som er absolutt nødvendige for at de skisserte problemer kan få sin løsning.

Sønderslått sank den gamle overtro i støvet - at kvinnens stilling i familie og samfunn er evig uforanderlig, skapt etter moralske lover eller gudegitte forskrifter. Klart ble det avslørt at familien så vel som samfunnets øvrige institusjoner og fremtredelsesformer er i stadig forandring, og at den endrer seg sammen med de økonomiske forhold og de eiendomsforhold de bærer. Det er imidlertid de økonomiske produktivkreftenes utvikling som er drivkraften i denne endring, idet de omvelter produksjonsmåten og setter den i motsetning til økonomiske og eiendomsmessige forhold. På bakgrunn av de revolusjonerte økonomiske forhold og sammenhenger fullbyrdes så omveltningen av menneskenes tankegang, deres streben etter å endre den samfunnsmessige overbygningens institusjoner, slik at de kommer til å svare til endringene i den økonomiske basis, og etter å fjerne det som er stivnet i eiendomsformer og herredømmeforhold. Denne streben kommer til uttrykk gjennom kamp klassene imellom.

Fra Engels' forord til sine skarpsindige studier over "Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse" vet vi at de teoretiske tanker og synspunkter som utvikles her, for en stor del skyldes Marx, og at vennen har forvaltet dem som en uforlignelig og genial eksekutor testamenti.

Hva man så enn kan og må utskille som hypotese, dersom man går i detalj, så gir verket som helhet oss likevel med blendende fylde klar teoretisk innsikt i de vidtomfavnende betingelser som familiens og ekteskapets nåværende form etter hvert har utviklet seg under, påvirket av økonomiske og eiendomsmessige forhold. Og denne innsikt lærer oss ikke bare å vurdere kvinnens stilling i fortiden korrekt, den er også en bærekraftig bro for forståelsen av kvinnens samfunnsmessige situasjon og hennes privatrettslige og statsrettslige stilling i nåtiden.

At uimotsigelige, uoppholdelige historiske krefter arbeider i den nåværende samfunnsorden for å revolusjonere denne situasjonen og denne rettsstillingen fra grunnen av og gjennomføre kvinnens kvinnenes likestilling, det fremgår av "Kapitalen" med overbevisende styrke. Idet Marx her med klassisk suverenitet analyserer den kapitalistiske produksjons utvikling og vesen inntil dens fineste forgreninger, dens mest forvirrende faser, og oppdager dens særegne bevegelseslov i merverditeorien, har han - fremfor alt i redegjørelsene om kvinne- og barnearbeid - logisk påvist at kapitalismen ødelegger grunnlaget for kvinnens tradisjonelle virksomhet i husholdningen og dermed oppløser den foreldede familieform, selvstendiggjør kvinnen økonomisk utenfor familien og på det viset legger grunnlaget for hennes likestilling som hustru, mor og statsborger. Av Marx' verker fremgår imidlertid nok en ting: det er bare proletariatet, den revolusjonære klasse, som med den sosialistiske samfunnsorden kan og må skape de nødvendige sosiale forutsetninger for den fulle løsning av kvinnespørsmålet. Bortsett fra at borgerskapets kvinnesakskvinner verken kan eller vil kjempe for proletarkvinnens sosiale frigjøring, viser de seg også ute av stand til å løse de vanskelige nye konflikter som vokser frem på bakgrunn av den sosiale likestilling av kjønnene i det kapitalistiske samfunnet. Disse konflikter forsvinner først når menneskers utbytting av mennesker og de derav betingende motsetninger er overvunnet.

Hva "Kapitalen" i vitenskapelige termer sier om familiens sammenbrudd og dets årsaker, det sammenfatter "Det kommunistiske manifest" - Marx' og Engels' felles verk - i setninger med lapidarisk vekt:

"Jo mindre dyktighet og fysisk kraft håndens arbeid krever, dvs. jo mer den moderne industri utvikler seg, dess mer fortrenges mennenes av kvinne og barnearbeid. Forskjell i kjønn og alder, har ikke lenger noen samfunnsmessig gyldighet for arbeiderklassen. Alle er arbeidsinstrumenter, som alt etter alder og kjønn medfører forskjellig kostnad…"

"Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold…"

"Det gamle samfunns livsvilkår er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til kone og barn har intet felles med det borgerlige familieforhold…"

"Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon…"

"De borgerlige talemåter om familie og oppdragelse, om det dyrebare forhold mellom foreldre og barn blir enda mer motbydelig jo mer alle familiebånd rives over for proletariatet som følge av storindustrien, og barna gjøres til rett og slett handelsartikler og arbeidsredskaper."

Marx åpner ikke bare øynene våre for at den historiske utvikling forandres; han fyller oss også med den seierrike overbevisning om at den oppbygger det nye, det høyere og det mer fullkomne.

"Hvor fryktelig og motbydelig oppløsningen av de gamle familieforhold innenfor det kapitalistiske system enn synes," kan vi lese i "Kapitalen", "er det dog storindustrien som skaper det nye økonomiske grunnlag for en høyere familieform og en høyere form for forholdet mellom de to. Det gjør den ved den avgjørende rolle den tildeler kvinnene, ungdommen og barn av begge kjønn i samfunnsmessig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmets sfære."

Overfor den skitne mistenkeliggjøring av dette fremtidsideal retter Marx og Engels i "Det kommunistiske manifest" stolte og med overlegen hån følgende ubarmhjertige kritikk mot de nåværende tilstander:

"Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene."

"Han aner ikke at det som det dreier seg om, er å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjonsredskaper."

"For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid."

"Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fomøyelse i å forføre hverandres koner."

"Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For øvrig er det en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke-offisielle prostitusjon, også forsvinne."

Hva kvinnebevegelsen skylder Marx, er ikke uttømt ved dette. Han kastet som ingen andre klart lys over det problematiske utviklingsforløp som bragte kvinnen fra sosialt slaveri til frihet, fra forkrøpling til et et harmonisk, handlekraftig menneske. Gjennom sin dyptpløyende, skarpsindige analyse av klassemotsetningene i nåtidens samfunn og deres røtter har han åpnet øynene våre for de uforenelige interessemotsetninger som skiller kvinnene i de forskjellige klasser. Kjærlighetsvrøvlet om det ene store søsterskap som tilsynelatende slynger et samlende bånd om borgerdamer og proletarkvinner brister som såpebobler i lyset av den materialistiske historieoppfatningen. Det sverd som har hugget over forbindelsen mellom den proletariske og den borgerlige kvinnebevegelse, er det Marx som har smidd og lært oss å bruke, men han har også smidd et kjede av innsikt, som ubrytelig knytter den proletariske kvinnebevegelse sammen med den sosialistiske arbeiderbevegelse og sammen med proletariatets revolusjonære klassekamp. Dermed har han gitt vår kamp målets klarhet, storhet og opphøydhet.

I "Kapitalen" er det samlet en umåtelig rikdom av kjensgjerninger, erfaring og inspirasjon, hva angår spørsmålet om kvinnearbeid, den kvinnelige arbeiders stilling og begrunnelsen for rettslig beskyttelse av arbeiderne. "Kapitalen" er et uuttømmelig åndelig rustkammer i vår kamp for øyeblikkets nødvendige krav og for det opphøyde, sosialistiske fremtidsmål. Marx lærer oss å korrekt vurdere dagens små, ofte petissesaktige arbeidsoppgaver, som nettopp er så brennende nødvendige for å øke kampkraften hos proletarkvinnene. Men han hever oss også opp til den faste, fremsynte vurdering av den store revolusjonære kamp om erobringen av den politiske makt, uten hvis hjelp det sosialistiske samfunn og kvinnenes frigjøring vil forbli en fjern drøm. Han fyller oss fremfor alt med overbevisningen om at det kun er det opphøyde mål som gir det daglige arbeid verdi og betydning. På det viset hindrer han oss i å miste den grunnleggende erkjennelse av vår bevegelses vesen i vrimmelen av enkeltfenomener, -oppgaver og -resultater og på grunn av det daglige besvær miste blikket for den vide, historiske horisont som den nye tids morgenrøde bryter frem på. Likeledes som han er den revolusjonære tankes mester, forblir han lederen i den revolusjonære kamp, hvis enkelte slag det er den proletariske kvinnebevegelses plikt og stolthet, lykke og heder å kjempe med i.